Ulcerøs
pododermatitt
Esther van Praag, Ph.D. -
Oversettelse av Camilla Bergstrøm
|
|
MediRabbit.com is funded solely by the
generosity of donors. Every donation, no matter what the size, is appreciated and will aid in
the continuing research of medical care and health of rabbits. Thank
you |
Advarsel: Denne artikkelen inneholder bilder som
kan virke støtende
Pododermatitt er
en hudsykdom og et muskel- og skjelettproblem som kan oppstå av flere forskjellige
grunner. Voksne kaniner blir oftere rammet enn unge, og de store rasene er
mer utsatt enn de små. Hovedårsaken er sår og skader som oppstår pga trykk
mot fotsålen når kaninen løper over grove, rue gulv (f. eks grove tepper
fliser/heller, vinyl eller gitterbunner i bur). Andre årsaker kan være dårlig
hygiene i buret, og hyppig nervøs tramping i gulvet.
Genetikk kan også spille
inn her. Rexkaniner har fotsåler som er dekket av kort, myk pels, som ikke
gir mye beskyttelse. Angorakaniner klippes regelmessig, men pelsen under
føttene må aldri fjernes. Noen kaniner er født med feil kroppsholdning. I
stedet for å legge vekten på tærne (kaniner er tågjengere), legges vekten på
metatarsus (mellomfoten) og hælen. Andre plasserer bakføttene feil ved å
strekke dem for langt fram. I begge tilfellene utsettes hælene for et enormt
press, noe som kan føre til sår, blemmer og abscesser.
Alle disse
årsakene kan føre til redusert blodsirkulasjon i bakbeina, og noen ganger
også i frambeina. Oksygentilførselen fører til nekrose i vevet. Trykksår
dannes, og dette kan føre til videre sårdannelser og abscesser, ofte fulgt av
sekundære infeksjoner. Infeksjonen sprer seg til dypere vevlag og kan føre
til infeksjon i lymfeknuter og ben (osteomyelitt), og generell sepsis.
På dette stadiet
er tilstanden veldig smertefull, kaninen unngår å bevege seg, og blir
inkontinent både for urin og avføring. Mangel av bevegelse reduserer
blodsirkulasjonen i beina. Dette skaper en ond sirkel og kaninens
almenntilstand blir fort dårligere.
I tilfeller der
selve benet er rammet, kan bånd og sener forskyves, noe som fører til
permanent invaliditet.
Denne tilstanden er
lett gjenkjennelig pga kaninens spesielle gange/holdning som følge av at den
unngår å legge vekt på tærne, og heller går på hælene.
Symptomer
Det begynner
vanligvis med hårløse flekker på fotsålene. Huden blir tykkere, betent og rød
med nekrotisk vev midt i såret. Åpne sår og abscesser kan dukke opp. Med
bakterieinfeksjonen kommer gjerne hvitt kremaktig puss. Hvis såret ikke
behandles, vil infeksjonen spre seg dypere i vevet. Dette fører til infeksjon
i lymfesystemet og ben (osteomyelitt), eller generell sepsis. Kaninen er
vanligvis urolig og rastløs, får nedsatt appetitt og går ned i vekt.
Kliniske tegn
De
kliniske tegnene og kaninens atferd er som regel tilstrekkelig for å stille
en diagnose. I tilfeller der en
bakterieinfeksjon mistenkes, kan kulturprøver bekrefte tilstedeværelse av
enten Pasteurella spp. eller Staphylococcus aureus. Det anbefales uansett å
ta en prøve av bakteriekulturen fulgt av en sensitivitetsprøve for
antibiotika. Når
pododermatitt ikke behandles, vil tilstanden utvikle seg slik. ·
Fase 1: Alopeki på
fotsålen pga sammenpressing av hårfolliklene i dermis (lærhuden), og
fortykkelse av huden (epidermisk hyperplasi, parakeratose, eller unormal
keratinisering av huden). Blødning blir ikke
observert på dette stadiet. ·
Fase 2: Huden er
tykk og viser tegn til epidermisk hyperplasi og parakeratose. Litt blødning observeres.
Hard hud/trell dannes. Kaninen lider på dette stadiet. ·
Fase 3: Naken,
tykk og hard hud med skorpe og parakeratose. Det er vanskelig å få såret å
gro skikkelig selv om det leges, og vanligvis dannes sår fra presset.
Hyperkeratose med skorpe etterfulgt av parakeratose. Nekrotisk vev kan ses i
dermis. Leging er svært vanskelig på dette stadiet.
Behandling
Behandling av pododermatitt må skje på to plan: •
Å
Finne årsaken til pododermatitt. Dette krever en grundig undersøkelse og
forbedring av kaninens bomiljø. Hvis kaninen er overvektig anbefales
vektreduksjon og mer fysisk aktivitet. ·
Å behandle sykdommen Det anbefales å klippe pelsen rundt sårene slik
at den ikke kommer i kontakt med sårene, men allikevel er lang nok til å
beskytte resten av fotsålen. Såret må desinfiseres med f. eks jod. Etterpå
bør en antiseptisk salve påføres. Gode resultater er oppnådd med følgende
antiseptiske produkter: -
Salisylsyre 0,006 % (Dermisol, Pfizer); -
Mupirocin 2 % (offisielt ikke anbefalt for kaniner); - Neomycin
2%; -
Manukahonning; - HEALx
cream; -
Calendula/Echinacea 5% gel (Powervet®, Switzerland). Cephalosporin-injeksjoner har vist seg å være
effektivt i behandling av abscesser som utvikles sekundært ved pododermatitt.
Antibiotikabehandlingen bør pågå over lang tid, mulig for resten av livet. Hvis kaninen har smerter bør smertestillende
administreres, f. eks Meloxicam, som kan brukes over lang tid uten
bivirkninger. Når smertene lindres, beveger kaninen seg automatisk mer, noe
som igjen hjelper blodsirkulasjonen i foten. Blodsirkulasjonen kan også
stimuleres ved massasje. Bandasjering av føttene kan hjelpe. Man kan bruke flytende
plaster, som danner en ugjennomtrengelig hinne, samtidig som huden får puste.
Vanlig bandasje kan også brukes, men må skiftes ofte for å unngå infeksjoner.
Kaniner er dessverre flinke til å fjerne bandasjen på egenhånd. Det er derfor
av og til nødvendig å bruke et metallrør på lengde med selve foten.
Metallrøret kan fylles med forskjellig fyllmateriale f. eks kork eller vatt
slik at såret får være i fred, og ikke blir utsatt for press. Ulcerøs
pododermatitt er ofte vanskelig å behandle, og tilbakefall er vanlig.
Characterful, energy full rabbits may not accept
bandaging of a hind-foot easily. They fight and possibly try bite the hand or
fingers handling them deeply, putting both the rabbit and the handler/owner
in danger. Especially when they are bigger-sized rabbits. A new approach to
treat pododermatitis is the use of a custom made "rabbit sock". It
has shown successful in the treatment of paw lesions and pododermatitis in
several rabbits already, reducing the size of the wounds and leading to
regrowth of the fur under the sole. For information on these socks, please contact: info@medirabbit.com
MediRabbit
Benny
wearing his rabbit sock, after injuring his hind paw.
Bandaging his foot was very difficult for him and the owner. Only after
wearing his sock, the wound stopped bleeding and started to heal. For detailed information on pododematitis
in rabbits, by E. van Praag, A.
Maurer and T. Saarony, 408 pages, 2010. Takk til…
A special thanks to Arie van Praag,
Paula Carter, Sandy Minshull, and Linda Baley, and Claudia Misceo for the
pictures of rabbits with pododermatitis. Thank you also to Flora and Bambi for
their patience. Videre informasjon
Jong IC, Reimert H, Rommers JM. Effect of
floor type on footpad injuries in does: a pilot study. 9th World Rabbit
Congress, Verona, Italy. 2008, 1171-76. Drescher B, Schlender-Boebbis I. Pododermatitis (" Sore hocks") in
the rabbit. Kleintierpraxis 1996:41: 99-103. Graham JE. Rabbit wound management. Veterinary
Clinics of North America: Exotic Animal Practice 2004:7:37-55. Harcourt-Brown F. Skin diseases. In: Textbook of
Rabbit Medicine. Oxford, UK:Butterworth-Heinemann; 2002 p 233-240. Henfrey J. Common dermatoses of small mammals. In
Practice 1993;15:67-71. Hermans K, Devriese LA, Haesebrouck F. Rabbit
staphylococcosis: difficult solutions for serious problems. Vet Microbiol
2003;91:57-64. Hoppmann E, Barron HW. Ferret and Rabbit
Dermatology. Journal of Exotic Pet Medicine, 2007:16;225-237. Rommers JM, Meijerhof R. 1996. The effect of
different floor types on footpad injuries of rabbit does. In: Proc 6th World
Rabbit Congress, Toulouse, France 1996;2:431-436. Rosenthal KL. How to manage the
geriatric rabbit. www.floridarabbit.org Accessed: November 2008. |
|||||||||||||||||
e-mail: info@medirabbit.com
